Da var det dags for å få fødselshistorien på «papir». Dagen jeg aldri glemmer. Den dagen Espen og jeg ble en familie, og den dagen da verdens nydeligste og mest fantastiske gutter ble født.
I uke 31 var jeg på ny vekstkontroll, en vanlig prosedyre i mitt tvillingsvangerskap. Hver andre uke gikk jeg på disse kontrollene for å sjekke at guttene vokste som de skulle. På disse kontrollene tok de både hode-,mage-, og lårbeinslengde, i tillegg til blodstrøms-målinger i hjerte, hode og navlestreng.
Alle de andre kontrollene hadde gått kjempefint, og vi endte alltid opp med å gå hjem stolte og fornøyde med hvor mye guttene våre la på seg. Guttene delte morkake, og svangerskapet ble derfor karakterisert som et risiko-svangerskap. Dette fordi at sjansene for at den ene tvillingen ville vokse på den andres bekostning var store. Frem til uke 31 gikk alt helt fint. Men denne kontrollen ble litt annerledes. Haakon, som er tvilling2, begynte å vise tegn til forhøyet puls i navlestrengen. Dette betyr at han brukte mye energi på å ta til seg mat, og slet seg selv ut på dette. Det ble satt opp hyppigere kontroller, og på det meste var jeg på UL 2 ganger i uken. Snart begynte overlegene å snakke om å sette fødselen min i gang, og jeg kjente jeg ble stressa. Jeg var da overhode ikke klar enda!
Ukene gikk, og tallene ble egentlig bare verre og verre. Det skal sies at det ikke var dramatiske endringer, og dette er noe som bygger seg opp over tid. Det var aldri noe faretruende ved tilstanden til Haakon, han hadde det egentlig helt fint, men forskjellen på tvillingene økte jo for hver uke. Da vi kom til uke 34 ble det for alvor snakk om igangsettelse. Legene mente at nok var nok, og at både Haakon og Eirik måtte ut nå.
Siste kontrollen jeg hadde hos legen på Haukeland var fredag 2. september. Da fikk jeg beskjed om å gå hjem og hvile meg, og så skulle legen ringe meg etter at hun hadde konferert med overlegene på sykehuset. Litt over klokken tre ringte hun til meg og kunne fortelle at hun og de andre overlegene var enige om at det å igangsette meg, ble en altfor tøff påkjenning for Haakon, og at dette derfor ikke var noe vits i. De var derfor blitt enige om at guttene skulle ut på mandag med keisersnitt. Mandag? Men det er jo min bursdag, tenkte jeg.
Espen og jeg var egentlig ganske lamslåtte. Vi hadde én helg igjen før vi skulle bli foreldre. Vi fortalte bare de nærmeste i familien om hva som var på ferde, og jeg fikk i orden sykehusbagen. Det er utrolig merkelig å bare få en dato; Værsågod – denne dagen blir du mor. Det er helt absurd.
Om kvelden på søndagen begynte vi forberedelsene. Jeg fikk satt klysteret, tatt tabletten, og dusjet med Hibiscrub (desinfiserende såpe).
Jeg var helt i hundre. Hele kroppen sitret, og å hvile var nesten umulig. Jeg kunne nesten ikke vente! Om bare timer skulle jeg bli mamma!
Vi troppet opp på Kvinneklinikken på Haukeland mandag morgen, fulle av forventninger. I dag var dagen. Siden keisersnittet ble planlagt fredag ettermiddag, hadde jeg ingen samtaler med noen leger eller jordmødre før selve operasjonsdagen. Keisersnittet mitt ble derfor også plottet inn i det allerede eksisterende programmet, og ville ikke komme i gang før utpå ettermiddagen. Dette var jeg klar over, og hadde belaget meg på å vente mye denne dagen.
Etterhvert mens vi satt og ventet på videre informasjon, kom Henriette, legen som fulgte meg de siste kontrollene. Vi ble med inn på et kontor og satt og pratet sammen. Følelsene mine var i høyspenn, og det var virkelig ikke langt mellom latter og tårer. Da legen oppdaget at det var bursdagen min, gratulerte hun igjen og igjen, og jeg ulte deretter. Det hele var så ufattelig uvirkelig, samtidig som det var helt reelt.
Utpå formiddagen fikk jeg et rom, sykehusklær og intravenøs væske. Siden jeg hadde fastet fra midnatt kvelden før og det begynte å li på dagen etterhvert, måtte jeg få noe væske og næring for ikke å tørke helt ut.
Tiden dro ut, og Espen reiste hjem med bilen. Det var ikke vits i å stå og betale dyrt utenfor kvinneklinikken, når han likegodt bare kunne reise opp og ned med Bybanen. Da Espen kom tilbake hadde han kjøpt blad til meg, og satt med meg inne på rommet og vi koste oss og lo og snakket om hva tro som ventet oss de neste timene og dagene.
Klokken ble over tolv, kanskje nærmere ett, da jordmoren kom inn og sa, nesten i forbifarten at «Nå skal du inn». Jeg hadde forberedt meg på å vente enda lenger, og fikk litt sjokk. Nå var de snart her!
Jeg ble kjørt inn på forrommet på operasjonssalen i sengen, og der visste de om bursdagen min. Tårene mine trillet, mens jeg prøvde å forklare at jeg bare var rørt og glad og spent og redd og alt på en gang. Hva som skjedde med Espen derfra, aner jeg ikke. Men jeg er blitt fortalt at han ble sittende å vente en stund mens de forberedte meg på operasjonen. Han har fortalt i etterkant at han hørte folk rundt skrike, og ble dødsnervøs, fordi han trodde det var meg. Han roet seg, og fikk ringt rundt til foreldrene våre, og en venninne, slik at hun kunne gi beskjed videre til de andre. Da mamma fikk beskjeden, tok hun jobben med å dele nyhetene på Facebook og informerte folk om hva som skjedde:
Jeg ble løftet over på operasjonsbordet og kjørt inn på selve salen. Der traff jeg igjen anestesilegen og han forklarte meg hvordan jeg skulle sitte når han skulle stikke inn kateteret som han skulle sette epiduralen i. Jeg skulle sitte og skyte rygg, noe som er forferdelig vanskelig med en svær basketball inni magen. Men det gikk helt bra, og jeg kan skrive under på at det ikke var meg som skrek da Espen ble redd.
Espen ble klargjort for å være med på operasjonen, og ble ført inn til meg rett før de var klar til å starte. Han hadde hvite sykehusklær, og en stor hette på seg. Han satt rett ved siden av hodet mitt, og beroliget meg så godt. Han var så flink der han satt og støttet meg gjennom hele prosessen.
Jeg forstod etterhvert at operasjonen var i gang, og kjente snart riving og sliting i magen. Det brant og svei på ene siden, og jeg sa i fra om at jeg kunne kjenne veldig godt at de rotet inni meg, og at det var vondt. Jeg fikk mer bedøvelse, men smertene forsvant ikke. Det som derimot hjalp, var da barneskriket kom, og den ene legen utbrøt: «Tvilling 1 er ute!». Espen ble med ut mens de tok ut Tvilling2. Han ble borte noen minutter før han kom tilbake med kameraet og bilde av de to, enda innsmurt i vernix, og helt, helt nyfødte. Deretter gikk han ut igjen, og kom tilbake med den ene tvillingen i armene. De la ham oppå brystet mitt, inntullet i tepper, og jeg kunne se de bittesmå fingrene hans, den lille nesen og det fantastisk nydelige ansiktet. Hvilken tvilling det var kan jeg ikke gjengi, men det betyr ingenting. Det var min og vår sønn, det var det som betydde noe.
Det første bildet av guttene våre <3
Det ble fort klart at guttene hadde veldig lavt blodsukker, og ble derfor gjort klar for transport i kuvøse over til barneklinikken. Espen fikk se at de la guttene inn, og at ambulansepersonellet hentet og kjørte dem avsted. Barneklinikken på Haukeland ligger en 6-700m fra Kvinneklinikken, og transport med bil er derfor nødvendig.
Selv ble jeg kjørt på overvåkning mens alt dette skjedde. Der ble jeg godt tatt vare på av en utrolig koselig og flink sykepleier. Espen fikk lov å komme opp etter en tid, uvisst hvor lenge senere, og hadde med kameraet. Han viste og forklarte meg hvem som var hvem på bildene han hadde tatt. Jeg bare kikket og kikket på bildene. Det var mine gutter, men jeg hadde dem ikke der med meg.
Eirik på plass hos mamma den 6. september, utskrevet fra Barneklinikken
Espen dro hjem for å hvile seg litt, bytte klær og spise mens jeg fremdeles lå på oppvåkningen. Utpå kvelden, da jeg ble kjørt ned på barsel, ringte jeg ham og fikk han til å komme opp til meg igjen. Det ble klart at vi skulle få ambulanse over bil Barneklinikken for å besøke sønnene våre. Jeg fikk kjøre ambulanse for første gang, og det på båre til og med!
Da vi kom opp til nyfødtavdelingen, ble vi møtt av noen veldig hyggelige damer, som viste vei inn til kuvøserommet hvor guttene lå. Eirik og Haakon trang aldri kuvøse. De sov i en seng sammen der, kun overvåket av EKG’er for å sjekke om de var stabile. Det var blodsukkeret deres som var årsaken til at de lå der; det var både lavt og ustabilt. For første gang, mens jeg lå på båren, fikk jeg holde begge to. Vi knappet opp sykehusskjorten, og så lå de sammen på brystet mitt. Igjen trillet tårene mine. Det hele var så fullkomment, så perfekt. I min verden fantes bare oss fire der. Espen, Eirik, Haakon og meg. Det var oss alt handlet om nå.
<3
Eirik kom til verden 5.september 2011 kl 13:46 som Tvilling1, 2340g, 41 cm lang, 32cm HO.
Haakon kom til verden 5. september 2011 kl 13.47 som Tvilling2, 1810g, 41cm lang og 31cm HO.
♥
Tilbaketråkk: Fødselshistorien « Emilie Randeberg