Håper jeg kan gå en tur med Espen og guttene idag, for jeg tror de trenger å komme seg ut i frisk luft og få litt ordentlig søvn.. For her inne har de ikke tenkt til å sove særlig mye.

La videoen snakke for seg selv..

God helg, alle sammen!

Idag da vi stod opp og tok morgenstellet, så jeg at vi kun hadde én pakke igjen med bleier. Og da jeg laget mat, var det nesten tomt for både NAN og grøt. Det tok ikke lange tiden før jeg hadde planlagt resten av dagen i hodet mitt. Jeg måtte på kiwi og handle, og bestemte meg å legge turen slik at jeg både kunne levere nøkkelen til Lokalet vi hadde i dåpen, handle på kiwi, og deretter møte Espen utenfor jobb på Wergeland.

Jeg kom meg faktisk tidligere avgårde enn først planlagt, mest fordi Eirik var helt i hundre og ikke ville hvile. Så da fant jeg ut at det beste bare var å komme seg ut døren, slik at både Eirik og Haakon fikk sove ordentlig i vognen.

Idag har Eirik på seg outfit fra Name-it. Elsker disse selebuksene, fordi de var tøyelige, herlige og ikke for tykke. Guttene har fått de fra FarmorJane.

Lille, store bollene mine. De er begynt å bli veldig interesserte i å komme opp og se seg rundt, og aller helst sitte på fanget og følge med.  Sterke i kroppene sine, og løfter hele overkroppen op fra vippestolen nå om dagene. Flinkiser!

Sammen med Eirik og Haakon, var det to andre jenter som også ble døpt denne søndagen. Det var en fin gudstjeneste, og presten holdt en tankevekkende preken om å leve livet. Det var tungt å sitte på kirkebenkene så lenge som vi gjorde, og gudstjenesten varte og rakk, mye fordi det var noe som virket som 50stk som skulle til nattverden. at guttene er rundet 8kg begge to, merket vi godt, så er glad de bare skal døpes én gang!

Selskapet hadde vi i Menighetslokalet tvers over kirkeplassen, noe som gjorde alt ang selskapet utrolig lett. Maten, som var snitter, kom med bud rett etter gudstjenesten, og kakene stod allerede klare i kjøleskapet.

Eirik døpes

Haakon døpes

Presten, Amalie, Mona, Espen og Eirik, Ståle, Emilie(meg) og Haakon) Hans Anders, Camilla og Emil.

vi var kun 18 stk, så det var nok med et langbord.

Gavebordet, Eirik og Haakon fikk SÅ mye fint!

Presten, Pappa, Eirik, Mamma og Haakon <3

Tusen takk for en fantastisk Dåpsdag!

Vi har laget i stand et klassisk langbord, med hvit (papir)duk, blå løper (panduro), hvite kronelys og hvite roser.

Bordkort, servietter og dekketøy. Serviettene er fra Søstrene Grene. Bordkortene laget jeg med inspirasjon fra Alice Nå gleder vi oss bare til den store dagen som venter oss

Anita spør:
Spørsmål dere kan svare på om hverandre!
De tre beste egenskapene?
Emilie svarer: Espen er omsorgsfull, en fantastisk pappa, og rettferdig. Kunne sagt mye mer, men dette er i allefall ting jeg setter veldig pris på.
Espen svarer: Emilie er omsorgsfull, omtenksom og har alltid et smil på lur.
De tre dårligste egenskapene?
Emilie svarer: Han er en skikkelig sportsidiot og fotball er av hans større lidenskaper, han snuser, og han undervurderer seg selv. Det er trist synes jeg,f or jeg vet hvor flink han er til ting, men klarer ikke ta i mot komplimenter.
Espen svarer: Emilie klarer aldri å fullføre en setning uten å ta en evig lang tenkepause mitt inni, glemsk (glemmer å informere om avtaler), undervurderer seg selv.
Hva var det første dere la merke til hos den andre?
Emilie svarer: De intense blå øynene hans. De er nydelige!
Espen svarer: Godheten, omtenksomheten og at hun alltid er blid.
Hvis den andre fikk innrede ei stue, hvordan ville den sett ut?
Emilie svarer: Den ville nok ha vært et skikkelig ungkarsstue, med øl-/snuskjøleskap ved siden av sofaen, sjeselongen på hans side, enormt TV og surroundannlegg og helst innredet som en engelsk bar med flagg, bannere og skjerf til allverdens fotballag.
Espen svarer: Hun ville nok innredet med mange pynteting, levende lys, men likevel lite praktisk. Hun hadde nok også pyntet opp med blomster. Og masse bilder.
Hvis den andre fikk bestemme middag og dessert, hva ville det vært?
Emilie svarer: Grandiosa, øl og chips til dessert. Neida! Siden Espen er kokk, hadde han nok disket opp med en skikkelig middag med alt tilbehør og en bankers dessert, en god vin og gode samtaler.
Espen svarer: Kylling med stekte grønnsker, saus og ris, Til dessert hadde hun nok laget brownies.

Kristin spør:
Hva har vært det kjekkeste til nå med å bli mamma?
Det må være at jeg ser ned i sengen om morgenen, og ser to par øyne kikke opp forventningsfullt, gryntingen som betyr «Ta meg opp!» og de evige smilene deres. Følelsen av å være uunnværlig for to mennesker er helt nydelig. Det er fantastisk å vite at de er bare våre, og at de skal være med oss for alltid. De små gir en enorm glede, og jeg føler meg så utrolig heldig som har fått oppleve dette!
Er det noe som har overrasket deg/dere med å bli foreldre? noe som ikke har blitt som dere trodde?
Jeg hadde ALDRI i mitt liv trodd at jeg skulle få så snille unger. Jeg hadde sett for meg evige våkenetter, gråting og utmattelse. Men de har vært engler fra starten av. De har begge sovehjerter, og jeg kan telle på én hånd de gangene de har grått uten at vi har klart å trøste dem/hjelpe dem med en gang.
Hva gleder dere dere til i 2012?
Først og fremst gleder jeg meg til å se utviklingen til guttene, og bli enda mer kjent med de to luringene. Jeg gleder meg til det første skrittet, den første skiven med leverpostei, og den første latteren.
Jeg gleder meg også til å se hva 2012 bringer for Espen og meg som par, og livet vårt som en familie på 4.
Heidi spør:
Eneggede tvillinger pleier å være ganske like å se på, jeg tenker alltid at det må være lett å forveksle dem :p. Er det vanskelig å se forskjell på guttene? Er det noen tydelige forskjeller ved personlighetene deres som gjør at de er lett å skille?
Da jeg gikk med dem i magen, og fikk vite at de var eneggede, ble jeg kjempenervøs, og jeg husker jeg snakket med mamma om dette. Vi ble enige om at vi bare måtte ha forskjellige klær på dem, og at den ene feks alltid hadde noe grønt og den andre alltid hadde noe blått på seg. Men da de kom til, var det så passa forskjell på dem (500g, som med deres kroppsvekt utgjorde ganske stor forskjell prosentmessig) at det egentlig ikke var noe problem. Dessuten hadde Eirik mye mer hår, og var litt mer lubben enn Haakon. Eirik hadde også mye kraftigere røst enn Haakon, og han var den første som skrek og hylte skikkelig. Jeg hører god forskjell på stemmene deres. Haakon er liksom den lille søte, og Eirik er den store tøffe. Det merker vi i de fleste situasjoner faktisk.
Var det vanskelig å velge navn til guttene, er de oppkalt etter noen f.eks.?
Espen og jeg likte Haakon veldig tidlig, og vi snakket allerede om dette navnet før ordinær ultralyd. Da vi fikk vite at det var to inni der, meldte rådvillheten seg ganske fort. Vi visste begge to at vi hadde lyst å ha to navn som passet godt til hverandre. Jeg hadde lenge lyst å kalle opp enten morfar (som har Engel som sitt andre fornavn) eller min oldefar som het Ludvig. Men samme hvordan vi prøvde å kombinere navn, følte vi ikke at det klinget. Deretter var vi innom Haakon&Emil, men følte Emil ble for likt mitt navn. Da blei det Haakon&Eirik. Jeg angrer ikke et sekund nå i allefall. Mamma ble kjempesint og skuffet da jeg ikke valgte navn som hun trodde jeg ville ta, og det ble en vond og turbulent tid med krangling. Men jeg vet hun har godtatt det nå.
Slenger også inn et spørsmål om barnedåpen; jeg ble selv døpt, men har senere meldt meg ut av kirken, fordi jeg ikke tror på hverken Gud eller Jesus som Guds sønn, osv osv.. hehe…Da vil jeg heller stå uten religion, men heller ha muligheten til å velge noe senere, dersom jeg plutselig en dag våkner opp religiøs: Er det religion eller tradisjon som gjør at dere velger dåp i kirken i stedet for en nøytral navnfest, f,eks?
I både Espens og min familie har det vært tradisjon å døpe i kirken, og vi er alle medlemmer av statskirken. Jeg har noenlunde samme ståsted som deg, mtp at jeg ikke tror at Gud sitter på en sky og bestemmer oppi der. Men det jeg tror, er at vi mennesker trenge noe å tro på, spesielt om vi rammes av en krise i livet. Jeg tror vi trenger å føle tilhørighet et sted der man kan få støtte og samhørighet med andre. Derfor velger vi å føre guttene inn i kristendommen på samme måte som det vi har blitt, og så kan de gjøre som de vil når de blir gamle nok til å ta det valget.
Christina spør:
Hva ser du frem til dette året?
Dette året ser jeg frem til å se videre utvikling av guttene, og å være mammaen deres. Jeg ser i grunnen også frem til å gjøre meg ferdig med utdannelsen. Den blir jeg jo ikke ferdig med før langt uti 2013, men likevel gleder jeg meg til å komme i gang igjen.
Hva var fjorårets høydepunkt?
Uten tvil å få guttene. Det var det absolutte høydepunktet både i år, og egentlig hele livet mitt. Det ar en så enorm prosess, og følelsesladd opplevelse, at det topper alle mine lister.
Ellers var det også et høydepunkt å gjøre det bra på skolen, tross at jeg hadde en tøff start på både året og svangerskapet.
Nina spør:
Spm til dere:
Kan dere fortelle litt om hvordan dere møttes og når?
Espen og jeg ble kjent på nettet i 2005, og var gode venner over nettet i mange år. Da jeg flyttet til Bergen, og kontakten mellom oss ble gjenopprettet etter et opphold noen år, fant vi ut av vi ville møtes. Da Espen endelig kom til Bergen første gang, var det blitt september 2009, og etter en uke sammen her nede var vi ikke i tvil. Han flyttet inn måneden etter.
Var graviditeten med guttene planlagt?
Nei, det var den strengt tatt ikke.
Hvordan reagerte dere når dere fant det ut?
Vi hadde jo våre mistanker da mensen ikke kom, så den positive testen var ikke et kjempesjokk. Men det var en gledens dag. Og jeg husker jeg var veldig stolt da pappa ringte meg og gratulerte meg. Det var veldig stort.
Og hvordan føltes det når dere fant ut at det var to stk der inne?
Det var et større sjokk. Vi hadde halve svangerskapet gått rundt og snakket om «han i magen» (for jeg var overbevist om at det var en gutt jeg bar) og plutselig forandret hele verdensbildet seg for oss. Nå skulle vi ikke bare bli foreldre; vi skulle bli tvillingforeldre. Det var helt sykt. Og da vi fortalte det til mamma, bare lo hun. Og farmoren til guttene, hun gråt, for hun kunne ikke tro det.
Hva skal dere gjøre fremover, skole, jobb, barnehage osv. ?
Jeg har permisjon fra geologistudiet, og skal tilbake på skolen til høsten. Espen blir ferdig med læretiden i april/mai-skiftet, og skal ha pappaperm fra jobben der etter han er ferdig. Vi har søkt barnehageplass i studentbarnehagene i nærheten, hvor vi står på venteliste. (egentlig tror jeg ikke vi får plass, for det er så typisk vår flaks).
Har dere planer om flere barn?
Så mye som jeg koser meg nå, så ønsker jeg meg selvfølgelig flere barn. Men nå som jeg har måttet ta pause fra studiene, ønsker jeg meg å bli ferdig med skolen før jeg evt blir gravid på ny. Dessuten har jeg såpassa mye å gjøre med de to små her, at å ha et liknende svangerskap med så mye kvalme og oppkast ikke kan stjele energien min nå.
Spm om guttene:
Hvordan er guttene når dere skal legge dem?
Veldig greie! Som regel er det bare å legge dem i sengen, se etter at de tar tutten, og så kan vi slukke lyset og så sovner de fort. Jeg har prøvd å synge for dem om kveldene, men de våkner sånn da, så det beste er bare at det er stilt, og da sover de som engler.
Har de mange våkenetter?
Nei, det kan jeg ikke si de har. De våkner mye om natten for å få tutten igjen, fordi de spytter den ut, og får ikke tak i den igjen.
Gråter de mye på dagen?
De gråter ikke utenom at noe er galt. Magevondt, sulten, våt/bæsja, ja.. de er generelt sett VELDIG greie å ha med å gjøre.
Har de fått noen favoritter ennå? Leker, ting du gjør med dem, lyder osv.
De elsker når vi klemmer dem i kinnene og lager fiselyd med munnen, da smiler de helt rundt og prøver å le! Og nå har de også begynt å få til å leke med lekestativet, hvor de kjefter og rister i lekene. OG de smiler masse til seg selv i speilet, og har også begynt å snakke til hverandre, når de sitter på fangene våre. Det er så kjekt å se hvordan de vokser til!
Spm til deg:
Hva slags musikk liker du å høre på? Favoritt artist?
Åhh, egentlig så bare hører jeg musikk når Espen kommer hjem fra jobb og setter på P3. Det som er fint med p3, er at de spiller variert, men også mye norsk. Jeg kan nok ikke sette fingen på én artist, eller én type musikk, for det avhenger mye av dagsformen. Men skal jeg jobbe med noe, skolearbeid, blogging eller andre ting som krever konsentrasjon, tyr jeg spesielt til Senior-albumet til Røyksopp!
Har du noen lidenskap?
Jeg vet egentlig ikke. Jeg har vært så opptatt i alle år med skole og jobbing, at jeg egentlig ikke har fått noen klar lidenskap. Men jeg liker å dille med ting som ikke er altfor tidkrevende osv. Jeg kunne foreksempel aldri strikket, jeg har ikke roen i rumpa til det! Jeg blir rastlaus og kaster det fra meg etter en halvtime med maske-misting og feiltelling. Jeg er nok en litt diffus mennesketype, som nok aldri kommer til å så meg til ro med én hobby eller én lidenskap.
Har du noen favoritt mat? Favoritt rett?
Jeg liker gjerne litt eksotisk mat, og vi lager ofte wok med en spennende saus. Det skal være smakfullt, men ikke for sterkt. Men ellers er jeg forkjemper for norsk husmannskost; kumle, kjøttkaker i brun saus, fiskeboller.. Åh, kunne holdt på i evigheter; og i svangerskapet var jeg avhengig, jeg siser deg, avhengig av husmannskosten!

Da var dette spørsmålsrunden denne gangen, det ble et langt innlegg med lange svar. 
Tusen takk til alle som har bidratt, håper dere har fått et litt bedre innblikk i hverdagen vår. 

Til jul fikk guttene dette herlige lekestativet. Det blir trangt om plassen, så de må bruke det hver for seg. Det blir fort uintressant når de ligger under stativet, mye fordi det hele tiden har litt feil høyde, uansett hvordan vi fester ringene som lekene henger i. Det var derfor en genial idé å sette én av guttene i vippestolen, slik at de får det mer fremfor seg. Nå har de øvd så lenge med stativet at de får tak i ringene og lekene, og rister og dangler og koser seg masse. Tusen takk mamma og pappa, for dette herlige lekestativet! ♥

I dag ga jeg ikke guttene grøt kl 12 som jeg pleier. Idag har vi endret på skjemaet og for første gang fikk de grøten på kvelden. Guttene fikk grøt og melken sin på tur, og vi startet kl 20.00. Haakon først, og Eirik etterpå. Planen var å legge dem rett i sengen etter mat, og prøve å lære dem at kvelds- og nattetid = sovetid. Guttene har pleid (og har jo selvfølgelig det enda) å ha en skikkelig våkenperiode om kvelden, si fra 20.00 – 23.30. Dette er noe jeg svært gjerne vil endre, slik at guttene får en skkkelig søvn fra tidlig kveld til morgenen. Nå for tiden pleier vi å stå opp i timene mellom 09.30 og 11.30.. Det er jo forsåvidt deilig det, men jeg ønsker at Espen og jeg skal ha noenlunde samme døgnrytme, og at guttene også skal få en mer normal døgnrytme etterhvert.

Tilbake til mating og legging. Jeg la Haakon rett i sengen etter maten, og fordi han hadde vært våken ganske lenge, var tutten i munnen det eneste han trengte for å gå rett i ‘koma’. Deretter var det Eirik sin tur. Han ble også lagt direkte i sengen etter maten, men fordi han hadde sovet en god del rett før leggetid, var ikke han like stuptrøtt som broren og ble liggende og jabbe og kjefte i sengen en stund. Han sovnet han også, men de har ikke sovet særlig godt virker det som, og Eirik satte i et hyl et par timer seinere. Han holdt det gående med jevne grineperioder i drøyt en time. For hver gang han begynte gikk Espen eller jeg inn og trøstet, gav tutt og holdt i hånden. Men vi har ikke tatt ham opp av sengen. Jeg mener at hvis de begge skal forstå at kvelds- og nattetid er sovetid, må de konsekvent bli i sengen når det er innenfor dette tidsrommet (så lenge det ikke er noe faretruende i veien, selvfølgelig; men det er jo common sense).

So far, so good. Da Espen gikk og la seg rett før midnatt hadde begge sovnet igjen. Jeg har laget klart mat til dem som står klart i bokser og flasker, slik at jeg enkelt kan blande opp om de vokner etter jeg har lagt meg igjen. Håpet er at de sover en god del timer til før de vil ha mat, og at de videre sover til morgenen igjen. Jeg vet godt at det er mye å forvente av to 4mnd gamle babyer; men tenker at det er greit at jeg prøver å få inn en rytme på de som gjør at Espen og jeg er litt friere på kveldene.

Det blir veldig spennende å se hvordan det går i natt, for innerst inni meg, er jeg egentlig forberedt på å ha to sinte babyer som kjefter og hyler fordi jeg har satt foten ned for dem. Vi får se.

Til da, får dere ha god natt. Jeg legger ved et bilde jeg tok av guttene idag. Jeg har overhode ikke lagt Haakon slik. Han har gjort dette helt selv!

Q: Har dere vært igjennom det samme som jeg gjør nå? 
Føler du det er riktig å innvadere babyens sovemønster på denne måten?  

Kjekt å se at så mange har kommentert frem til nå.

Kjekt med kosekluter med navn på!

Tidlig ultralyd har som sagt vært et hett tema den siste tiden, og spesielt har mennesker med Down Syndrom, eller foreldre av mennesker med dette spesielle syndromet vært sterke kjempere i kampen. Det er nemmelig rundt ukene mellom 12 og 15 man kan bestemme om barnet har Down Syndrom eller ikke.
Det som ikke er kommet frem i denne kampen, er hvilke andre ting som kan avdekkes ved tidlig ultralyd.

Her om dagen leste jeg i Tvilling-Nytt (nummer 3, 2011) at tidlig ultralyd kan redde tvillinger. TTTS (tvilling-tvilling tranfusjonssyndrom) er et syndrom som kun kan oppstå hos eneggede tvillinger som deler morkake. Det som er faren i disse svangerskapene er at blod kan gå fra den ene tvillingen til den andre. På denne måten kan donortvillingen bli så næringsfattig at den kan dø, mens man får en tvilling som basalt nok får dobbelt opp med mat.
Ved tidlig ultralyd (uke 12-15) kan man lettere se om tvillingene deler morkake, og man kan lettere se om tvillingene ligger i samme fostersekk eller om de har hver sin. Dette er vanskeligere å se i uke 18 på den ordinære rutinekontrollen som vi idag har, fordi morkakene på det tidspunktet uansett vil ligge inntil hverandre, og skilleveggene mellom de to vil være vanskeligere å finne.

Om man oppdager at tvillingene har TTTS, vil man sende den gravide til Hamburg for en laserbehandling, der man “adskiller” tvillingenes direkte blodsbånd. denne behandlingen kan gjennomføres i ukene fra 15-25. Om dette gjøres i riktig del av svangerskapet, har man større sjanse for å redde begge tvillingene. I uke 18 kan det være for sent å oppdage et slikt syndrom, og tvillinggravide kvinner kan ende opp med å spontanabortere i uke 16-17.

Illustrasjonsbilde – TTTS

Jeg må ærlig si at jeg endret en del av mine synspunkter etter at jeg leste denne artikkelen. For jeg har selv sittet i den situasjon og sett på at den ene tvillingen i magen min stadig ble svakere og svakere. Hadde jeg vært på tidlig UL og fått konstatert eneggede tvillinger med samme morkake (Monochoreale diamnioale tvillinger), hadde vi hatt muligheten til å være mer forberedt på at dette kunne skje oss. For det skjedde oss, men det skjedde sent. Haakon fikk (som de som har fulgt meg en tid vet) det de kaller sentralisering i navlesnoren. Fosteret får en forhøyet puls i navlesnoren og gjør at fosteret ikke klarer å ta til seg all den næringen som det skulle hatt. I vårt tilfelle gikk “overskuddet” fra Haakon til Eirik, slik at Eirik ble mye større enn Haakon den siste måneden.
Så i mitt tilfelle handler ikke tidlig UL om å velge bort noen barn, men å øke informasjonen om hva som finnes inni magen.

Dog vet jeg at tidlig ultralyd alltid kommer til å være en vond byll i det norske samfunnet, nettopp fordi mange er så redde for at barn med Down Syndrom blir utrydningstruet. Men nå ser jeg i allefall selv at tidlig ultralyd handler om så mye mer, enn å se om barnet har dette ekstra kromosomet eller ikke.

Hvis tidlig ultralyd kan hjelpe gravide til å takle den situasjonen de snart kommer til å sitte i, synes jeg ikke det er en så dum idé likevel.

Hva mener du om denne saken? Er det uetisk å innføre tidlig ultralyd i Norge? Og handler denne diskusjonen om mer enn seleksjon av friske barn?  

Kilder:
TvillingNytt  3,2011 (s. 6 og 7)
Babyverden ( http://www.babyverden.no/Nyheter/Jentefoster-velges-bort–ogsa-i-Norge/)
Bilde: (http://www.med.umich.edu/fdtc/images/art_ttts.jpg)

Tenk, det er allerede gått et helt år igjen, og vi er godt i gang med 2012. 2011 hadde med seg mange overraskelser, store som små. Her følger en liten oversikt over hva som skjedde i 2011:

Januar:
Nyttår ble feiret alene i Bergen sammen med Espen. Han måtte jobbe i romjulen, så da måtte vi reise tilbake til Bergen fra Stavanger litt før jeg enn hadde håpet på.
Jeg begynte på nytt semester ved UiB. Jeg så virkelig frem til dette semesteret, med Oslotur, spennende feltkurs og spennende fag. Jeg begynte også på Lavkarbo rett etter nyttår.

Februar:
Jeg begynte å komme godt igang igjen etter juleferien, og konteeksamen i to fag gjorde at jeg måtte holde hodet klart, og fokusere.
Jeg tok en positiv gradivitetstest. Tenk, vi skulle bli foreldre!

Mars:
I løpet av mars vokste forventningene til graviditeten, og jeg var hele tiden livredd for å miste barnet.

April:
Denne måneden gikk jeg inn i min 12. uke, og jeg dro hjem til Randaberg for å presentere nyheten for familien hjemme. Mamma og pappa hadde visst det helt siden jeg fikk vite det selv, mens Maria og øvrig familie nå endelig skulle få vite om familieforøkelsen vi stod overfor.

Denne måneden var vi også på feltkurs med skolen i Bergensområdet. Det var deilig å ha hele dagene ute i det fri, det hjalp mye på kvalmen, og merkelig nok holdt jeg meg oppkastfri hele denne uken.
Vi hadde også besøk av mine besteforeldre som kom til Bergen i påsken. Det var en koselig helg, med restaurantbesøk, en tur ned til Haakonshallen og mye byvandring.

Mai:
Vi drar på ekskursjon til Oslofeltet 2. mai. Det er rart å være borte fra Espen, men likevel utrolig spennende å se hvor komplekst Oslofeltet er. Jeg får også tid til å ta en middag sammen med fetteren min Rolf og kjæresten hans, Anka. De har termin dagen før oss, så det er kjekt å snakke med noen som går igjennom akkurat det samme som meg/oss.
Espen drar på kurs for lærlinger i Tine-konsernet i Brummunddal mens jeg er hjemme og leser til eksamen.
18 Mai er det tid for ordinær UL, og Espen og jeg er superspente. Har vi rett i spekulasjonene våre på om det er en gutt som gjemmer seg i magen min? Ultralydtimen blir alt annet enn det vi hadde sett for oss. For inni magen min finnes ikke bare én gutt, men to, friske, raske og nydelige guttebasser. Tenk, vi skal bli tvillingforeldre!

Juni:
Vi flytter inn i ny leilighet på Fantoft. Med god hjelp fra mamma og pappa og Maria, kommer vi oss inn i leiligheten i løpet av en helg.

Her har vi utvask fra den gamle leiligheten.

Denne måneden opereres også Espen for en bruskfeil i kneet sitt. 24 juni er vi i Stavanger i bryllupet til Linni og Eirik. Det blir en flott dag, med flotte mennesker.

Juli:
Vi reiser på ferie til Brønnøysund. Magen er større enn noen gang, og gravidbuksa er og blir for liten. De vi møter på ferien lurer på om det er lenge igjen av svangerskapet. Lite vet de om at jeg ordinært har over 15 uker igjen av svangerskapet. I løpet av de drøye to ukene vi er i Nord, rekker vi å bestige Torghatten, fiske i Vassbotnen, oppleve en kattungefødsel og feire bursdagen til Espen.
Fordi vi hadde en liten baktanke, bestilte vi bare billetter én vei, og tok derfor bilen til Espen og kjørte tilbake til Bergen. Det er den flotteste ferien vi to har hatt i lag. Vi koser oss virkelig når vi er på biltur. Espen er en kjempeflink sjåfør og vi fikk i tillegg tid til å oppleve litt sammen før guttene kom.

August:
Magen begynner virkelig å bli enorm!

Vi får besøk både fra Brønnøysund og fra Randaberg, og endelig møtes foreldrene våre første gang.
30 uker på vei, oppdages det at minstemann i magen, TV2 – Haakon, har sentralisering i navlesnoren. Dette vil si at han kjemper for å få næring, mens Eirik, TV1, får overskuddet av det Haakon ikke klarer å ta til seg. For første gang oppdager man at guttene har vekstforskjell.
Videre denne måneden blir målingene bare verre og verre. Jeg begynner å bli virkelig urolig for lillegutt, og vil ha ham ut fortest mulig. Helt i slutten denne måneden holder jentene og Espen et overraskelses-babyshower for meg. Det som bare skulle være en koselig jentekveld med Silje og meg, ble en uforglemmelig kveld med god mat, gode venninner og morsomme babyshower-leker. Vi planlegger å dra ut og spise sammen på bursdagen min, 5. september.

Her har vi “bleieleken” – gjett hvilken sjokolade bleien inneholder! (og det var ikke lov til å jukse, her skulle det smakes!)

Alle jentene satt på rekke og smilte, untatt Camilla, hun tok bildet. 

September.:
2 september er jeg på siste og avgjørende UL. Legen som har fulgt meg de siste 2 ukene, og som jeg føler kjenner meg passe godt nå, foretar også denne UL. Og funnene hennes er ikke til å ta feil av. Nå er det nok, guttene MÅ ut. Fordi dette er en fredag, blir jeg etter litt om og men, satt opp til keisersnitt allerede mandagen over helgen. Lite vet hun om at dette er bursdagen min, og at jeg kommer til å få en uforglemmelig bursdagsgave.

Her er Eirik én dag gammel <3

Haakon tre dager gammel <3 

5 september kommer verdens nydeligste gutter til verden. Det blir en dag fylt med tårer, glede og spenning. Endelig er de her!
1 uke etter fødselen kommer vi hjem fra Sykehuset med de to små, og spedbarnslivet setter i gang for fullt.
Helgen etter får vi besøk av Mamma, pappa, Maria og mine besteforeldre. Da er vi allerede drevne tobarnsforeldre og viser at vi kan hva vi driver med. Alt i leiligheten er lagt opp for å kunne ha beredskap for ethvert utfall.

Hele familien samlet på Fantoft <3

Oktober:
Guttene blir 1 måned, og deretter 6 uker og vi er på seksukerskontroll. Jeg besøker også venninnene mine på skolen og har med guttene. Det er stort for mange å se de to små hjerteknuserne.
Vi får også besøk av mine foreldre seint i oktober, og de har med seg symaskin. Mamma og pappa syr fór i dåpskjolene til guttene. Sent denne måneden blir jeg intervjuet av en masterstudent i forbindelse med hennes masteroppgave om Mammablogging.

Dåpskjolene er så godt som ferdige, takket være verdens beste mamma og pappa som improviserer og syr fór til to dåpskjoler på rappen!

November:
Vi får besøk av moren til Espen. Denne uken får vi unnagjort en haug av julegavene.

Farmor med guttene i fanget. 
Jeg er på julebord med MatNat, min første kveld uten guttene, og min første kveld «på byen» etter svangerskapet. Jeg sa til meg selv at det skulle bli lenge til neste gang. Det hadde jeg god grunn til.
Samme måneden var vi på et koselig julebord i det gamle studenthjemmet vårt, med en haug av gode folk, god mat og en kjekk kveld der alle fikk møte tvillingene. Eirik og Haakon begynner å smile bevisst og sosialt.

Her smiler guttene for første gang på likt mens jeg tar bilde! 

Desember:
Guttene begynner å bable, og er kjempesterke i nakkene sine. Vi er på 3månederskontroll, og guttene får sine første vaksiner.
Vi drar til Stavanger 21. desember. Det blir en nydelig jul med min familie med god mat og herlige dager.
Espen og jeg får gå ut på byen en liten tur mens foreldrene mine er barnevakter. Det blir en rolig kveld, men desto herligere å bare være Espen og meg for en liten kveld.

Og selvfølgelig to meget stolte besteforeldre. 

Nyttårsaften feirer vi sammen med hele Mamma sin familie. Mine besteforeldre har vært gift 60 år denne dagen, og med rette feirer vi deres diamantbryllup med god mat og en kjempefin kveld.

Dette var mitt år i tekst og bilder. Er du fornøyd med året som har gått?