Tidlig ultralyd – bevisst seleksjon eller medisinsk hjelpemiddel?

Diskusjonen om tidlig ultralyd er fremdeles et hett tema. Det er så mange forkjempere for begge sider. For kort tid siden ble det kjent at indiske kvinner foretar DNA-prøver av fostrene i magen før uke 12 for å bestemme barnets kjønn. Dette gjør de ofte i 3. og/eller 4. svangerskap, og spesielt hvis de har født jenter de første svangerskapene. Forskning viser at indiske kvinner føder generelt sett flere guttebarn i 3. og 4. svangerskap etter 1987. Dette er en klar tendens som vi ser i Norge, tross at det ikke er lov å oppgi barnets kjønn på norske ultralydundersøkelser før man er passert uke 12. Grunnen er simpelthen den at man ikke ønsker å ha et samfunn der man bevisst selekterer de ønskede utfallene.

Tidlig ultralyd har som sagt vært et hett tema den siste tiden, og spesielt har mennesker med Down Syndrom, eller foreldre av mennesker med dette spesielle syndromet vært sterke kjempere i kampen. Det er nemmelig rundt ukene mellom 12 og 15 man kan bestemme om barnet har Down Syndrom eller ikke.
Det som ikke er kommet frem i denne kampen, er hvilke andre ting som kan avdekkes ved tidlig ultralyd.

Her om dagen leste jeg i Tvilling-Nytt (nummer 3, 2011) at tidlig ultralyd kan redde tvillinger. TTTS (tvilling-tvilling tranfusjonssyndrom) er et syndrom som kun kan oppstå hos eneggede tvillinger som deler morkake. Det som er faren i disse svangerskapene er at blod kan gå fra den ene tvillingen til den andre. På denne måten kan donortvillingen bli så næringsfattig at den kan dø, mens man får en tvilling som basalt nok får dobbelt opp med mat.
Ved tidlig ultralyd (uke 12-15) kan man lettere se om tvillingene deler morkake, og man kan lettere se om tvillingene ligger i samme fostersekk eller om de har hver sin. Dette er vanskeligere å se i uke 18 på den ordinære rutinekontrollen som vi idag har, fordi morkakene på det tidspunktet uansett vil ligge inntil hverandre, og skilleveggene mellom de to vil være vanskeligere å finne.

Om man oppdager at tvillingene har TTTS, vil man sende den gravide til Hamburg for en laserbehandling, der man “adskiller” tvillingenes direkte blodsbånd. denne behandlingen kan gjennomføres i ukene fra 15-25. Om dette gjøres i riktig del av svangerskapet, har man større sjanse for å redde begge tvillingene. I uke 18 kan det være for sent å oppdage et slikt syndrom, og tvillinggravide kvinner kan ende opp med å spontanabortere i uke 16-17.

Illustrasjonsbilde – TTTS

Jeg må ærlig si at jeg endret en del av mine synspunkter etter at jeg leste denne artikkelen. For jeg har selv sittet i den situasjon og sett på at den ene tvillingen i magen min stadig ble svakere og svakere. Hadde jeg vært på tidlig UL og fått konstatert eneggede tvillinger med samme morkake (Monochoreale diamnioale tvillinger), hadde vi hatt muligheten til å være mer forberedt på at dette kunne skje oss. For det skjedde oss, men det skjedde sent. Haakon fikk (som de som har fulgt meg en tid vet) det de kaller sentralisering i navlesnoren. Fosteret får en forhøyet puls i navlesnoren og gjør at fosteret ikke klarer å ta til seg all den næringen som det skulle hatt. I vårt tilfelle gikk “overskuddet” fra Haakon til Eirik, slik at Eirik ble mye større enn Haakon den siste måneden.
Så i mitt tilfelle handler ikke tidlig UL om å velge bort noen barn, men å øke informasjonen om hva som finnes inni magen.

Dog vet jeg at tidlig ultralyd alltid kommer til å være en vond byll i det norske samfunnet, nettopp fordi mange er så redde for at barn med Down Syndrom blir utrydningstruet. Men nå ser jeg i allefall selv at tidlig ultralyd handler om så mye mer, enn å se om barnet har dette ekstra kromosomet eller ikke.

Hvis tidlig ultralyd kan hjelpe gravide til å takle den situasjonen de snart kommer til å sitte i, synes jeg ikke det er en så dum idé likevel.

Hva mener du om denne saken? Er det uetisk å innføre tidlig ultralyd i Norge? Og handler denne diskusjonen om mer enn seleksjon av friske barn?  

Kilder:
TvillingNytt  3,2011 (s. 6 og 7)
Babyverden ( http://www.babyverden.no/Nyheter/Jentefoster-velges-bort–ogsa-i-Norge/)
Bilde: (http://www.med.umich.edu/fdtc/images/art_ttts.jpg)

Når ting blir satt i perspektiv..

De siste dagene har vært helt uvirkelige. Det har vært en svært tung tid for meg, og for så ufattelig mange andre mennesker her i landet vårt. Jeg kan prise meg heldig som ikke har mistet noen i denne katastrofen. Men at jeg ikke har mistet noen av mine kjære, betyr ikke at jeg forblir uberørt. Jeg trenger ingen å miste for å føle på denne tragedien, og at så mange barn og unge har mistet livet på denne måten, er helt vilt. Jeg klarer ikke å sette ord på hvor forferdelig jeg mener dette er.

Etter at denne hendelsen inntraff, har jeg hatt veldige problemer med å holde bloggingen oppegående. Jeg har følt det har blitt helt feil å fortelle om min tilværelse som blivende mamma, når så mange lider rundt oss. Graviditeten og min hverdag blir ikke viktig i det hele tatt, når man ser på det store bildet. Setter man alt i perspektiv, er det så utrolig mye viktigere å ta vare på de rundt oss som kanskje ikke er like heldige. Veldig mange har mistet noen de har kjær, eller kjenner noen som har mistet. Nå er tiden for å støtte hverandre, gi hverandre håp og omsorg og ta vare på de rundt oss.

Oppdateringer om meg og mine kommer etterhvert, det lover jeg dere. Men akkurat nå tenner jeg lys for ofrene fra terrorangrepet og tar vare på de jeg har rundt meg.

Mitt lille land..

Denne helgen har Norge opplevd det man så på som utenkelig. Vårt lille, trygge og sammensveisede land har blitt rystet av en forferdelig katastrofe. Terror er ordet som går igjen. Terror, det vi kun trodde  fantes i Amerika og Østen. Terror, som liksom ikke skjedde hjemme. Nå har det skjedd. Én mann. Én idé. 93 liv.

Altfor mange har mistet sine kjære. Altfor mange har mistet noen de kjente. Og alle har vi mistet landsmenn – og verdensborgere. Å stå sammen og å støtte betyr mer enn noen gang. Så mange ubesvarte spørsmål.

Våre varmeste tanker går til de falne, de overlevende, de etterlatte og de savnede. Lys tennes for å hedre deres minne.  22.07.11 er datoen vi aldri glemmer. 

Det er ikke synd i oss..

Det er helt fantastisk å være gravid, om man ser det store bildet. Selvfølgelig har vi gravide plager vi gjerne kunne vært foruten, og har alltid noe å sette fingen på. Men i den store sammenhengen er det en fantastisk tid. Det er en tid hvor vi kvinner får gjøre noe av det mest dyrebare som finnes – vi får bringe et nytt liv til verden.

Å være gravid med to, er heller ikke så værst. Det er faktisk helt fantastisk det også. De fleste reaksjonene jeg har fått når det kommer frem at jeg bærer to barn, er som regel overraskende postive. Folk synes vi er heldige, de ser på det som en gave. Det gjør vi også. Mens andre derimot, reagerer med ord som ‘stakkar’, eller ‘uff’ eller andre negativt ladde ord. Jeg er sikker på at baktanken er ment god – at det kommer til å bli tungt for oss og at det kommer til å bli travelt. Ja, det er jeg helt enig i, det skal jeg ikke stikke under en stol. Men det er da virkelig ikke synd i oss?

Vi er så heldige at vi er blitt velsignet med to barn som vokser seg store og sterke inni magen min. To nydelige gutter som vi ikke klarer å vente med å bli kjent med. Og da kan jeg ikke annet enn å tenke på de som faktisk ikke kan få barn. De som prøver i årevis uten hell. Jeg tenker på de som kanskje har mistet foster, eller barn for den saks skyld. Og jeg tenker på mennesker som ikke er velsignet med like gode muligheter som oss. Hvem i all verden vil finne på å stå foran en tvillinggravid og si ‘stakkars deg’? Å få tvillinger er da et privilegium? Og det er ingen grunn til å synes synd på oss. I tillegg er både Espen og jeg unge og friske, og en utfordring som tvillinger vil bli helt greit å takle. Og om vi får flere barn senere, enlinger sådan, vil jo det bare være en bonus? Vi er da trente på å takle to jevngamle barn, og å få ett barn senere vil jo bli rene barnematen i forhold.

Espen og jeg er så heldige som får oppleve dette. Vi er heldige som får lov til å bringe to gutter til verden på én gang. Og vi er heldige som har hverandre. Jeg gleder meg til denne ‘utfordringen’ – fordi den kommer til å styrke oss som foreldre, og som mennesker. Det er ikke synd i oss.

Det positive gror

God kveld!

Det er så herlig å ha ferie. Jeg sover så lenge jeg bare orker og koser meg i sofaen omgitt av tepper og dyner. Med en stor kopp kaffe sitter jeg og lokker dagens vilje frem, og litt etter litt siger trøttheten ut og energien vokser. Det er herlig å bare kunne sette alt det viktige på vent, leve i nuet og bare fokusere på de gode tingene som hender.
Jeg kom over en blogg der det ble pratet om negativitet. Bloggeren tok opp at det var så mye fokus på det negative i en setting, at det positive aldri skikkelig kom frem. Akkurat dette har jeg brukt mye tid på å tenke over.
Jeg synes det er viktig å kunne sette seg ned og finne positive ting i hverdagen, for de dagene ting virkelig er et rent helvette, er det viktig å ha en milepæl som forteller deg at det likevel finnes små positive oppløft som gjør dagen overkommelig.
Dette med å leve i nuet er en viktig ting for meg. Jeg husker min kjære lærer og klasseforstander brukte det uttrykket til stadighet. Å leve i nuet. For meg er det viktig å kunne gripe dagen som den er, og prøve og gjøre den til en mest mulig god og behagelig dag. En dag som man kan se tilbake på og minnes med en god følelse i magen. For ting skjer, uventede ting som man kanskje ikke hadde gjort regning med å kunne måtte takle. Det kan være småting fra den minste bagatell til store ting som kan forandre mye for deg selv og andre.

For meg er det viktig å ha en holdning om at ting blir hva du gjør de til, samme hva det gjelder. Det er derfor for meg en viktig ting å kunne bruke de positive opplevelsene mine som grunnlag på om en dag var bra eller dårlig. Én periode en stund tilbake brukte jeg altfor mye energi på å engste meg. Det ble så galt at det å komme for sent til skolen ble som å utsette meg selv som steining. Det hele endte med at jeg laget meg en liten bok. Emilie’s lille røde, haha. Og skrev ned alle de positive opplevelsene mine fra den dagen. Noen dager ble listen lenger enn andre dager. Men etter bare noen å ganger med lister over disse høydepunktene fikk meg til å endre fokus. Det ble plutselig mye lettere å komme over noen små klask i trynet.

For ja – vi er slemme med hverandre til tider. Spesielt vi jenter. vi er frekke, uaktsomme, egoistiske, ja alle de negativt ladde ordene du kan komme på finnes i vårt – livsvokabulær(?). Det er noen ganger vanskelig å komme over en smell når man har mye å takle. Hvor viktig er det ikke da å kunne ta frem de gode tingene? At noen villt fremmede smilte til deg på gaten, at du fikk en koselig kommentar fra en venn, en klem, et kyss, en oppmerksomhet? Det er mange små ting som er viktige, og det er enda viktigere å ta vare på akkurat disse.

Naboene mine hadde et fint lite rosemalt skilt hengdene på gangen. Det var en hvit porselensplate med noen fine rose blomster. På midten var det med snirklet skrift skrevet:

Tenk positive tanker
Si positive ord
Gjør positive handlinger og
Det positive gror.

Første gangen jeg leste det tenkte jeg ikke mer på det. Hvis vi tar til etterretning at jeg var mer opptatt av å komme ut og leke, enn å analysere dikt, ser man hvorfor. Men det er et viktig dikt. En påminnelse om at kun du har ansvar for din oppfatning av det utenforstående og at du selv er ansvarlig for din oppførsel.

Er du flink til å se det positive?

Uaktsomt drap og mishandling av dyr

Jeg oppdaget nettopp et særdeles vemmelig innlegg fra dagbladet om et brutalt kattedrap. Jonas(19) hade savnet katten sin i over en uke, da han ble gjort oppmerksom på at katten lå bak huset hans, grovt mishandlet.
Jeg advarer mot sterkt bilde:

At noen kan finne på å gjøre en slik handling, for det er klart at det er mennesker som står bak, er en helt uforståelig ting for meg. Et dyr er helt sjanseløst når noen virkelig går inn for å være forferdelige. En slik handling er utilgivelig, uansett begrunnelse. Saken kan du lese her.

Vi har hatt mange lignende saker, også i Stavanger og Bergen der dyr har fått gjennomgå. Det er bl.a blitt funnet brutalt drepte pinnsvin der man har knust dem med store steiner.

Det skal mye til for å ønske å spidde en katt til døde. Hvem kan finne på en så grotestk handling? Jeg håper virkelig det blir satt inn ressurser fra politiets side for å finne den(eller de) skyldige. Mennesker som finner på slike forferdelige ting kan og er ofte en trussel for samfunnet. det er en kjent sak at mordere starter i det små og eksperimenterer med dyr.

I mens fnner jeg også denne saken. Dette kort fortalt en diplomatsønn som på grunn av en dårlig dag går løs på en labradorvalp og gir den en skikkelig omgang juling. Dette er uakseptabel atferd og er viktig å ta tak i. På grun av farens og hans egen sosiale status slipper han unna med noen dager i fengsel, samfunnsstraf og må avstå fra å ha kjæledyr i 4 år. Er dette likevel nok straff for å gå løs på et stakkars dyr som ikke har gjort en ting galt? Er ikke dette tegn på virkelige atferdsproblemer hos mennesker?

At denne mannen ikke fikk mer straff enn 20 dager er utrolig. Han burde være satt vekk. At han er en diplomatsønn rettferdiggjør ikke at han halveis dreper hunden. En dårlig dag rettferdiggjør heller ikke hans handlinger. Slike mennesker bure bli satt vekk selv.

Hva mener du om dette? Er det nok med samfunnsstraff for å mishandle et dyr, eller burde det være skikkelig fengselsstraff for dette? Er slike handlinger tilgivelige? Fortell hva DU mener om dette!

Kilde: http://www.dagbladet.no/2010/12/08/nyheter/innenriks/dyremishandling/katter/14631020/

http://www.dagbladet.no/2010/12/08/nyheter/dyremishandling/utenriks/dyrenes_nyheter/hund/14632755/

 

TV-aksjonen 2010

I går hadde mamma følgende satusoppdatering på Facebook:

“Her i landet dør ikke folk av kolera, malaria, mangel på vann, mangel på mat, ingen blir satt i konsentrasjonsleir fordi de ikke tilber Jens Stoltenberg, ingen barn blir lemlestet eller dør av landminer. Likevel syter mange mette, friske og frie nordmenn fordi vi “sender så mange penger ut av landet” for å hjelpe mennesker som lider mye mer enn oss. Kopier denne og la den stå på statusen din 1 time.” – Rullering av statusoppdateringer på Facebook.

Jeg føler meg beæret som har vært med mamma og pappa og sett at alle andre ikke har det som oss.

Det er ikke alle i verden som har de mulighetene vi tar for gitt.

Muligheten til å spise når man er sulten, drikke så mye rent vann en bare orker og fråtse i mat fra hvert et gatehjørne, i tillegg til å bruke mengder med penger på ubetydelige ting som gir oss status i samfunnet. Herregud.

Jeg har sett at det å tjene penger til mat ofte gjøres av barna fordi foreldrenes arbeid ikke gir nok avkastning. Jeg har sett små barn tigge etter mat gjennom gjerder, sultne og tørste. Barn som dag inn pg dag ut går og håper på at de kanskje kan være heldige å få en liten matbit.
Jeg har selv nektet å spise for å gi min megen mat til de sultne barna.

Så for guds skyld. Det er utrolig viktig å bry seg om andre som ikke har et liv som vi har.
Idag er den store TV-aksjonen der man skal gi penger til de som ikke får lov til å bo i sitt eget land en gang. Jeg synes dette er en kjempeviktig sak, og brenner for at vi som svømmer i penger skal kunne avse en liten (eller en stor) andel til de menneskene i verden som ikke har det like fantastisk som oss.

Spørsmålet om podcasting gjør meg provosert

For en god måned siden ble jeg, sammen med mine medstudenter, kontaktet av vår tidligere Stud.ass. Han delte ut postkort som han ville vi skulle sende til de foreleserne vi hadde som kanskje kunne få et lite hint om hvordan de kunne forbedre sine forelesninsmetoder.

En av metodene som det i ettertid har blitt skapt en storm rundt, er spørsmålet om innføring av PodCasting i forelesninger.

I en artikkel i Stavanger Aftenblad forteller Professor Thomas Hylland Eriksen ved UiO at det å innføre podcasting i dagens forelesninger ikke gjør forelesninger bedre, men tvert i mot.

Han er redd at dette skal bli en snarvei for dagens studenter, og at dette kommer til å svekke studentenes oppmøte. Han mener også at podcastingen kommer til å miste viktige momenter som brukes under en visuell forelesning ved at kroppsspråk, ansiktsuttrykk, gester osv ikke kommer godt nok frem.

- Jeg forstår ikke hva man skal med podcast når man kan være til stede i forelesningene, sier professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Thomas Hylland Eriksen til Aftenbladet.

Hylland Eriksen forteller videre at dagens forelesninger er godt nok teknologiske som de allerede er, og at det ikke trenger videre utvikling av forelesningsmetoder for forbedring.

Dette er jeg uenig i.
Vi har alle vært borti forelesere som ikke er de aller flinkeste til å lære bort – mange forelesere må stå foran og lære bort for å beholde graden sin. Dette gjør at mange ikke foreleser fordi ønsket er der, men fordi det er et krav i jobben deres. Dette forteller at forelensningen kan synke i kvalitet og ødelegger til dels for students forståelse av stoffet som gjennomgåes.

En podcastfil gjør at dette kan være et ledd for studenten til å få høre stoffet om igjen, bearbeide stoffet – og kunne få en second chance. Podcasting er neppe ment som en snarvei, som lar studenter hoppe over forelesninger, men heller som et hjelpemiddel for de som skulle ønske de fikk en sjanse til å høre stoffet på nytt.
Mange studenter har lese-og skrivevansker, konsentrasjonsproblemer osv. Forlesninger halv 4 om ettemrmiddagen etter 8 timers hard skoledag gjør ikke motivasjonen bedre. Muligheten til å høre forelesningen på ny, dagen etter, ikke minst under eksamensøving er et supert tilbud.

Jeg tror det er viktig å fokusere på at samfunnet er under forandring, til alle tider. Det blir bare mer og mer vanlig med teknologi – og som bildet over sier – teknologien har vært til stede i nestren 10 år. Det bør være på tide for forelesere å forstå at det er OK å utvikle nye metoder, uten at det skal bli for lett.

For selv om våre forelesere, eller våre foreldre måtte lære på den “gamle” måten, betyr ikke det at vi må følge i de samme fotsporene.

Jeg har selv prøvd ut podcasting til personlig bruk. Da jeg leste til konte-eksamen tidligere i høst, brukte jeg innspiller på dataen til å ta opp at jeg leste opp geologi. Jeg la deretter opptakene inn på iPoden min, slik at jeg kunne gå en tur mens jeg pugget mineraler og bergarter.

(Kilde: http://www.aftenbladet.no/nytte/jobb/1274617/Har_ingen_tro_paa_podcast-forelesninger.html)

 

ORDKOMBINASJON: Podcasting er en sammenslåing av ordene Ipod og kringkasting (broadcasting).

NI ÅR GAMMEL TEKNOLOGI: Teknologien var tilgjengelig i 2001. To år senere begynte podcaster å dukke opp på velkjente nettsteder.

HAR BEGYNT: Noen forelesere har tatt podcast-teknologien i bruk. Ved jusstudiet på Universitetet i Oslo podcastes enkelt forelesninger. Det samme gjelder på sykepleierutdanningen ved Universitetet i Stavanger.