Silje spør:
Hvor mye klær trenger dere til dem per størrelse? (sånn ca) altså hvor mye bør vi kjøpe og hvor mye bør vi bytte inn i en annen størrelse? Noen tips om dette?
I størrelse 50 hadde vi sikkert 50 bodyer, deriblant en god del ull. Det var bra vi hadde så passa mye fordi de gulpa en god del i starten, og gjorde at vi skiftet klær både titt og ofte på de små kroppene. I 56, som ble en størrelse de begge egentlig bare raste forbi hadde vi kanskje 20 bodyer. Da de begynte med str 56 begynte også Eirik å bli en del større enn Haakon, og gjorde at de brukte forskjellige størrelser i klærne. Jeg tror et greit utgangsunkt er å ha ca 10-15 bodyer til hvert barn, og så heller gå ut i fra det.
Andre tips å komme med?
Den første tiden brukte vi bare body og strømpebukse. Det er overhode ikke vits i å pynte to små babyer som bare spyr og bæsjer – kjøp heller finere klær i størrelsene de har når de blir noen måneder gamle.
Hvilke rutiner har dere på guttene?
Vi har helt siden starten kjørt samme rytme på begge guttene. Våkner Eirik og er sulten, vekker vi Haakon også, slik at begge får mat på likt. Jeg kan ikke ha to babyer med forskjellig rytme, da får jeg ALDRI hvilt meg! Søvnmessig sov de sin første natt (6timer, fra midnatt til 06.00) da de var rett over 2 måneder. I tillegg til å sove disse nattintervallene, sov de også stort sett hele dagene, med unntak av våkenperioder rundt mattidene og de siste timene før leggetid. 3 mnd gamle begynte de å sove fra midnatt til ca kl 08.00, eller tilsvarende 8 timers intervaller avhengig av når de fikk siste måltid og ble lagt i sengen.
Etter matingen om morgenen, pleier de som regel å sove noen timer til før de virkelig synes det er morgen. Og de timene etter frokost-måltidet, er de beste timene jeg har søvnmessig. Da sover jeg simpelthen som en gud, og våkner som regel uthvilt og fit for fight.
Synes du den første tiden var vanskelig/hvordan ble det etterhvert??
Den første tiden var preget av kontinuerlige matinger hver 3. time, what so ever. Natt og dag måtte vi gi dem mat, og vi regnet ut mengde mat per måltid vha vekten deres. Fordi de var premature fikk de mat tilsvarende 17% av kroppsvekten deres, fordelt på 8 måltider. Det var tungt, og etter 3 uker sluttet jeg å høre alarmen som skulle vekke meg om natten. Jeg var så utmattet at jeg bare sov forbi den. Det var ikke så farlig, for guttene vekket oss uansett og fikk oss opp for å gi dem mat. Da jeg fortalte dette til helsesøster, syntes hun at det var bra at vi hadde fått så god ordning på det, tross at jeg ikke våknet av alarmen lenger.
Etterhvert begynte det å bli slitsomt å kun ha to timer mellom hver mating til selv å spise, gå på do, dusje, og ikke minst handle. Fordi vi er alene i Bergen, hadde vi heller ikke noen hjelp på deg daglige planet, så alt måtte (og må vi enda) gjøre selv. Det var derfor en herlig opplevelse da guttene godtok å spise hver 4. time, med litt økt mengde i hvert måltid.
Hvordan er matrutinene deres nå?
Nå er vi så drevne at vi får laget mat, skiftet bleie å gitt begge mat på ca en halvtime. De spiser fremdeles hver 4. time, og sover hele nettene. Jeg lager 200ml til hver av dem, og så får de spise det de vil ha. Resten må jeg jo kaste, men det er som regel lite igjen. De har også begynt med grøt, og i går ga jeg dem for første gang grøt på kvelden. Ved måltidet hvor de får grøt, drikker de langt mindre (naturlig nok) og da lager jeg som regel bare 120ml til dem. Etterpå var det marsj i seng etterpå, noe de ikke er vant med. Det ble en vellykket kveld/natt, og de sov problemfritt fra 20.00-03.30, da var det på tide med mat igjen.
Anita spør:
Spørsmål dere kan svare på om hverandre!
De tre beste egenskapene?
Emilie svarer: Espen er omsorgsfull, en fantastisk pappa, og rettferdig. Kunne sagt mye mer, men dette er i allefall ting jeg setter veldig pris på.
Espen svarer: Emilie er omsorgsfull, omtenksom og har alltid et smil på lur.
De tre dårligste egenskapene?
Emilie svarer: Han er en skikkelig sportsidiot og fotball er av hans større lidenskaper, han snuser, og han undervurderer seg selv. Det er trist synes jeg,f or jeg vet hvor flink han er til ting, men klarer ikke ta i mot komplimenter.
Espen svarer: Emilie klarer aldri å fullføre en setning uten å ta en evig lang tenkepause mitt inni, glemsk (glemmer å informere om avtaler), undervurderer seg selv.
Hva var det første dere la merke til hos den andre?
Emilie svarer: De intense blå øynene hans. De er nydelige!
Espen svarer: Godheten, omtenksomheten og at hun alltid er blid.
Hvis den andre fikk innrede ei stue, hvordan ville den sett ut?
Emilie svarer: Den ville nok ha vært et skikkelig ungkarsstue, med øl-/snuskjøleskap ved siden av sofaen, sjeselongen på hans side, enormt TV og surroundannlegg og helst innredet som en engelsk bar med flagg, bannere og skjerf til allverdens fotballag.
Espen svarer: Hun ville nok innredet med mange pynteting, levende lys, men likevel lite praktisk. Hun hadde nok også pyntet opp med blomster. Og masse bilder.
Hvis den andre fikk bestemme middag og dessert, hva ville det vært?
Emilie svarer: Grandiosa, øl og chips til dessert. Neida! Siden Espen er kokk, hadde han nok disket opp med en skikkelig middag med alt tilbehør og en bankers dessert, en god vin og gode samtaler.
Espen svarer: Kylling med stekte grønnsker, saus og ris, Til dessert hadde hun nok laget brownies.
Kristin spør:
Hva har vært det kjekkeste til nå med å bli mamma?
Det må være at jeg ser ned i sengen om morgenen, og ser to par øyne kikke opp forventningsfullt, gryntingen som betyr «Ta meg opp!» og de evige smilene deres. Følelsen av å være uunnværlig for to mennesker er helt nydelig. Det er fantastisk å vite at de er bare våre, og at de skal være med oss for alltid. De små gir en enorm glede, og jeg føler meg så utrolig heldig som har fått oppleve dette!
Er det noe som har overrasket deg/dere med å bli foreldre? noe som ikke har blitt som dere trodde?
Jeg hadde ALDRI i mitt liv trodd at jeg skulle få så snille unger. Jeg hadde sett for meg evige våkenetter, gråting og utmattelse. Men de har vært engler fra starten av. De har begge sovehjerter, og jeg kan telle på én hånd de gangene de har grått uten at vi har klart å trøste dem/hjelpe dem med en gang.
Hva gleder dere dere til i 2012?
Først og fremst gleder jeg meg til å se utviklingen til guttene, og bli enda mer kjent med de to luringene. Jeg gleder meg til det første skrittet, den første skiven med leverpostei, og den første latteren.
Jeg gleder meg også til å se hva 2012 bringer for Espen og meg som par, og livet vårt som en familie på 4.
Heidi spør:
Eneggede tvillinger pleier å være ganske like å se på, jeg tenker alltid at det må være lett å forveksle dem :p. Er det vanskelig å se forskjell på guttene? Er det noen tydelige forskjeller ved personlighetene deres som gjør at de er lett å skille?
Da jeg gikk med dem i magen, og fikk vite at de var eneggede, ble jeg kjempenervøs, og jeg husker jeg snakket med mamma om dette. Vi ble enige om at vi bare måtte ha forskjellige klær på dem, og at den ene feks alltid hadde noe grønt og den andre alltid hadde noe blått på seg. Men da de kom til, var det så passa forskjell på dem (500g, som med deres kroppsvekt utgjorde ganske stor forskjell prosentmessig) at det egentlig ikke var noe problem. Dessuten hadde Eirik mye mer hår, og var litt mer lubben enn Haakon. Eirik hadde også mye kraftigere røst enn Haakon, og han var den første som skrek og hylte skikkelig. Jeg hører god forskjell på stemmene deres. Haakon er liksom den lille søte, og Eirik er den store tøffe. Det merker vi i de fleste situasjoner faktisk.
Var det vanskelig å velge navn til guttene, er de oppkalt etter noen f.eks.?
Espen og jeg likte Haakon veldig tidlig, og vi snakket allerede om dette navnet før ordinær ultralyd. Da vi fikk vite at det var to inni der, meldte rådvillheten seg ganske fort. Vi visste begge to at vi hadde lyst å ha to navn som passet godt til hverandre. Jeg hadde lenge lyst å kalle opp enten morfar (som har Engel som sitt andre fornavn) eller min oldefar som het Ludvig. Men samme hvordan vi prøvde å kombinere navn, følte vi ikke at det klinget. Deretter var vi innom Haakon&Emil, men følte Emil ble for likt mitt navn. Da blei det Haakon&Eirik. Jeg angrer ikke et sekund nå i allefall. Mamma ble kjempesint og skuffet da jeg ikke valgte navn som hun trodde jeg ville ta, og det ble en vond og turbulent tid med krangling. Men jeg vet hun har godtatt det nå.
Slenger også inn et spørsmål om barnedåpen; jeg ble selv døpt, men har senere meldt meg ut av kirken, fordi jeg ikke tror på hverken Gud eller Jesus som Guds sønn, osv osv.. hehe…Da vil jeg heller stå uten religion, men heller ha muligheten til å velge noe senere, dersom jeg plutselig en dag våkner opp religiøs: Er det religion eller tradisjon som gjør at dere velger dåp i kirken i stedet for en nøytral navnfest, f,eks?
I både Espens og min familie har det vært tradisjon å døpe i kirken, og vi er alle medlemmer av statskirken. Jeg har noenlunde samme ståsted som deg, mtp at jeg ikke tror at Gud sitter på en sky og bestemmer oppi der. Men det jeg tror, er at vi mennesker trenge noe å tro på, spesielt om vi rammes av en krise i livet. Jeg tror vi trenger å føle tilhørighet et sted der man kan få støtte og samhørighet med andre. Derfor velger vi å føre guttene inn i kristendommen på samme måte som det vi har blitt, og så kan de gjøre som de vil når de blir gamle nok til å ta det valget.
Christina spør:
Hva ser du frem til dette året?
Dette året ser jeg frem til å se videre utvikling av guttene, og å være mammaen deres. Jeg ser i grunnen også frem til å gjøre meg ferdig med utdannelsen. Den blir jeg jo ikke ferdig med før langt uti 2013, men likevel gleder jeg meg til å komme i gang igjen.
Hva var fjorårets høydepunkt?
Uten tvil å få guttene. Det var det absolutte høydepunktet både i år, og egentlig hele livet mitt. Det ar en så enorm prosess, og følelsesladd opplevelse, at det topper alle mine lister.
Ellers var det også et høydepunkt å gjøre det bra på skolen, tross at jeg hadde en tøff start på både året og svangerskapet.
Nina spør:
Spm til dere:
Kan dere fortelle litt om hvordan dere møttes og når?
Espen og jeg ble kjent på nettet i 2005, og var gode venner over nettet i mange år. Da jeg flyttet til Bergen, og kontakten mellom oss ble gjenopprettet etter et opphold noen år, fant vi ut av vi ville møtes. Da Espen endelig kom til Bergen første gang, var det blitt september 2009, og etter en uke sammen her nede var vi ikke i tvil. Han flyttet inn måneden etter.
Var graviditeten med guttene planlagt?
Nei, det var den strengt tatt ikke.
Hvordan reagerte dere når dere fant det ut?
Vi hadde jo våre mistanker da mensen ikke kom, så den positive testen var ikke et kjempesjokk. Men det var en gledens dag. Og jeg husker jeg var veldig stolt da pappa ringte meg og gratulerte meg. Det var veldig stort.
Og hvordan føltes det når dere fant ut at det var to stk der inne?
Det var et større sjokk. Vi hadde halve svangerskapet gått rundt og snakket om «han i magen» (for jeg var overbevist om at det var en gutt jeg bar) og plutselig forandret hele verdensbildet seg for oss. Nå skulle vi ikke bare bli foreldre; vi skulle bli tvillingforeldre. Det var helt sykt. Og da vi fortalte det til mamma, bare lo hun. Og farmoren til guttene, hun gråt, for hun kunne ikke tro det.
Hva skal dere gjøre fremover, skole, jobb, barnehage osv. ?
Jeg har permisjon fra geologistudiet, og skal tilbake på skolen til høsten. Espen blir ferdig med læretiden i april/mai-skiftet, og skal ha pappaperm fra jobben der etter han er ferdig. Vi har søkt barnehageplass i studentbarnehagene i nærheten, hvor vi står på venteliste. (egentlig tror jeg ikke vi får plass, for det er så typisk vår flaks).
Har dere planer om flere barn?
Så mye som jeg koser meg nå, så ønsker jeg meg selvfølgelig flere barn. Men nå som jeg har måttet ta pause fra studiene, ønsker jeg meg å bli ferdig med skolen før jeg evt blir gravid på ny. Dessuten har jeg såpassa mye å gjøre med de to små her, at å ha et liknende svangerskap med så mye kvalme og oppkast ikke kan stjele energien min nå.
Spm om guttene:
Hvordan er guttene når dere skal legge dem?
Veldig greie! Som regel er det bare å legge dem i sengen, se etter at de tar tutten, og så kan vi slukke lyset og så sovner de fort. Jeg har prøvd å synge for dem om kveldene, men de våkner sånn da, så det beste er bare at det er stilt, og da sover de som engler.
Har de mange våkenetter?
Nei, det kan jeg ikke si de har. De våkner mye om natten for å få tutten igjen, fordi de spytter den ut, og får ikke tak i den igjen.
Gråter de mye på dagen?
De gråter ikke utenom at noe er galt. Magevondt, sulten, våt/bæsja, ja.. de er generelt sett VELDIG greie å ha med å gjøre.
Har de fått noen favoritter ennå? Leker, ting du gjør med dem, lyder osv.
De elsker når vi klemmer dem i kinnene og lager fiselyd med munnen, da smiler de helt rundt og prøver å le! Og nå har de også begynt å få til å leke med lekestativet, hvor de kjefter og rister i lekene. OG de smiler masse til seg selv i speilet, og har også begynt å snakke til hverandre, når de sitter på fangene våre. Det er så kjekt å se hvordan de vokser til!
Spm til deg:
Hva slags musikk liker du å høre på? Favoritt artist?
Åhh, egentlig så bare hører jeg musikk når Espen kommer hjem fra jobb og setter på P3. Det som er fint med p3, er at de spiller variert, men også mye norsk. Jeg kan nok ikke sette fingen på én artist, eller én type musikk, for det avhenger mye av dagsformen. Men skal jeg jobbe med noe, skolearbeid, blogging eller andre ting som krever konsentrasjon, tyr jeg spesielt til Senior-albumet til Røyksopp!
Har du noen lidenskap?
Jeg vet egentlig ikke. Jeg har vært så opptatt i alle år med skole og jobbing, at jeg egentlig ikke har fått noen klar lidenskap. Men jeg liker å dille med ting som ikke er altfor tidkrevende osv. Jeg kunne foreksempel aldri strikket, jeg har ikke roen i rumpa til det! Jeg blir rastlaus og kaster det fra meg etter en halvtime med maske-misting og feiltelling. Jeg er nok en litt diffus mennesketype, som nok aldri kommer til å så meg til ro med én hobby eller én lidenskap.
Har du noen favoritt mat? Favoritt rett?
Jeg liker gjerne litt eksotisk mat, og vi lager ofte wok med en spennende saus. Det skal være smakfullt, men ikke for sterkt. Men ellers er jeg forkjemper for norsk husmannskost; kumle, kjøttkaker i brun saus, fiskeboller.. Åh, kunne holdt på i evigheter; og i svangerskapet var jeg avhengig, jeg siser deg, avhengig av husmannskosten!
Da var dette spørsmålsrunden denne gangen, det ble et langt innlegg med lange svar.
Tusen takk til alle som har bidratt, håper dere har fått et litt bedre innblikk i hverdagen vår.
